Beatlemania da Det Betales lagde fest i Narviks Cavern Club
Avisnavn og skribent er ikke oppgitt i kildematerialet.
Les hele konsertomtalen
Verken hysteri, skrikende fans, opptøyer eller politioppbud i Folkets Hus, men en fantastisk kveld med fantastiske Det Betales som gav oss det beste av The Beatles. Og et Narvik publikum i virkelig VU–form. Det sier ikke så rent lite.
Det er nesten noe selvmotsigende i at fem karer fra flatbygdene utenfor Drammen skal bære videre lydene, tekstene og visjonene til et av verdens beste og mest betydningsfulle band – 52 år etter at Ringo, John, Paul og Georges spilte sin siste ordinære konsert… i Candlestick Park i San Francisco.
Det er en uhorvelig long and winding road fra Strawberry Field til Eikerbygdene.
The Beatles´ musikk er en del av menneskehetens DNA, musikkhistorisk viktig og er like relevant som for et halvt sekel siden, så det er et tungt ansvar som hviler på skuldrene til godt voksne eikværinger. Tåler de børa? Til det er svaret et rungende The Cavern-brøl; Ja!
En institusjon Det Betales er et glimrende tributeband, og ingen kopimaskin. Bandet, om ikke med sin nåværende besetning, så rampelyset for 42 år siden, og har siden den gang utviklet seg til å bli et av verdens beste hyllestband – skal man tro kritikerne. Og uten å ha hørt alle de andre, så er vi tilbøyelig til å bli med i hyllestkoret. På CV´n til skap-drammenserne står mer enn 70 konserter på den legendariske rockeklubben i 10 Mathew Street der Brian Epstein første gang hørte The Beatles i 1961, opptredener i en rekke land, samt plateutgivelser med egne låter.
Det vitner ikke bare om at det betaler seg å gjøre ting grundig, men det skinner skikkelig gjennom at Tor Henning Olsen & Co gjør dette med respekt, kjærlighet, genuin innlevelse og med en god dose humor. Ikke minst med en passe dose velfortjent sjølskryt. Og enda mere trivia og Beatles-fakta. De er ikke de første til å forvalte denne uovertrufne sangskatten. Og ikke de siste. Mest sannsynlig vil musikken til Beatles leve så lenge menneskeheten gjør det. Da er det godt å ha musikalske kontinuitetsbærere som gjengen fra Buskerud.
Tilbake til 60-tallet Hyllestindustrien har blitt gigantisk og det finnes vel snart ikke det bandet fra 60-, 70-, og 80-tallet som ikke har et tributtband – band som må slite med at det utløser en sterk lengsel etter originalen og som er dømt til å være kunstens B-lag. Som det halvt fiktive bandet The Buggs, som kanskje var det første hyllestbandet som spilte musikken til The Fab Four allerede midt på 60-tallet.
Men det er ikke noe B-preg over musikerlaget som knallåpner VU 2018. Om du lukket øynene noen øyeblikk, så var det for oss som er godt grånende som å være tilbake til tida da Borten ble statsminister på svart/hvitt-TV, vi hørte på «Ti i skuddet» og skivene ”Help” og ”Rubber Soul” ble spilt igjen og igjen på Garrard AT6-grammofonen.
Det sniker seg inn enn tanke: Er kopien bedre enn originalen? Vi lar den smått absurde refleksjonen ligge og konkluderer med en deilig nostalgitripp ned Penny Lane…eller memory lane, om du vil. En touch av generasjonsopprøret fra 60-tallet den gang verden gikk av hengslene, men først og fremst en gladkveld med høy allsangfaktor presentert og produsert av dyktige, inspirerte og spillesugne instrumentalister som kom for å spille med folk og ikke bare for. Det var kjempestemning fra første akkord på «I feel fine» til avslutningslåta, «Twist and shout.»Synd det ikke var plass til å danse annet enn i setene.
The Beatles kom aldri til Norge. Det nærmeste var København i 1964. Derfor er det ekstra kult at de kom til Narvik i 2018. Til stående applaus.